Styggedalsryggen i Hurrungane

I fjellmassivet Hurrungane, helt vest i Jotunheimen, finner vi flere av landets høyeste fjell. Fjellene er bundet sammen i flere tinderekker og rygger som er flotte å traversere. Hurrungane er nok det mest komplekse fjellmassivet i Jotunheimen, da flere av toppene her krever klatring.

Styggedalsryggen er en tinderekke som strekker seg fra Gjertvasstind i øst til Sentraltind i vest, der ryggen møter Maradalsryggen, videre til Vetle Skagastølstind der den møter Skagastølsryggen.

Turen over Styggedalsryggen er en noe kompleks tur, da den er forholdsvis lang, krever en noe kompleks passering av Gjertvassbreen og går over en tidvis eksponert rygg med få, om ingen, avbrytningsmuligheter. Turen krever godt og stabilt vær.

Ryggen gås normalt fra Turtagrø og starter med en lang transport etappe inn Helgedalen på anleggsvei. En følger anleggsveien til det bare er et par hundre meter før veien slutter. Her tar en av mot ryggen øst for Styggedalsbreen. Det er flott skue mot de stupbratte brefallene fra både Skagastølsryggen og Styggedalsryggen, samtidig som det er en spennende vinkel å studere de ulike punktene på Skagastølryggen fra.

Etter vel 8 km og 2,5 timers anmarsj kommer vi inn på Gjertvassbreen. Her gjelder det å se seg ut en god og farbar vei opp brefallet som leder opp til skaret mellom Gjertvasstind og Store Styggedalstindens østlige topp.

Det er anbefalt å gjøre en alpin start tidlig på morgenen på varme sommerdager, da det ikke er helt risikofritt å vandre i det bratte breterrenget. Det går til tider ras her av isblokker og tårn som løsner, samtidig som en også går i skredterreng.

Gjertvassbreen endrer seg mye fra år til år og beste rutevalg finner en best ved å undersøke og se seg frem når en kommer opp i øvre del. Det er bratt i den øvre delen som leder opp mot ryggen. Breen har spektakulære sprekker, isvegger, istårn og andre flotte formasjoner.

Gjertvasstinden kan bestiges fra skardet, men det kan være krevende å ta seg opp, avhengig av forholdene. Gjertvasstinden bestiges enkelt fra Skogadalsbøen i øst.

Traversen over styggedalsryggen starter fra skardet fra hvor en følger ryggen opp mot toppen av Store Styggedalstinden (2.387 moh). Her er mye klyving opp mot toppen og en del utsatte punkter, som gjerne sikres. Selve ryggen er bred om en sammenligner med Skagastølsryggen.

Fra Store Styggedalstinden øst (2.387 moh) klyver en så ned mot et skar. Det veksler mellom sva, hyller og blokker med gode tak. Normalt går de fleste i tau her og sikrer utsatte og eksponerte punkt ved å benytte naturlige sikringer i fjellet.

Det kan ligge snø og is oppe på ryggen også sommerstid og særlig tidlig på hva som gjerne er sesongen for å gå Styggedalsryggen. Svaene kan gjerne være litt «ekle» dersom det ligger is her.

Fra skaret mellom øst og vest toppen møter en på en hammer som er forholdsvis enkel å klyve via blokker i fjellet. Ryggen videre mot Store Styggedalstinden vest (2.383 moh) er bred og som en spasertur å regne. Fra vesttoppen er det en svært flott utsikt ned mot Styggeddalsbreen og Skagastølsryggen. På motsatt side av ryggen mot sør har vi Maradalsbreen under oss.

Vi klyver oss videre ned fra Vesttoppen. Her er også en rappell ned mot en rygg som tar oss bort til et enklere klatreparti opp mot Sentraltinden. Klatringen er gradert til 2-3 med svært gode tak.

Toppen på Sentraltinden (2.348 moh) er en stor flat plass. Når en kommer opp hit åpner en fantastisk utsikt seg. Vi kan se tilbake på Styggedalsryggen, som ser svært flott ut herfra. I tillegg får en fin utsikt ut Maraalen med Maradalsebreen. Mest spennende er det kanskje å se bort på Storen (2.405 moh), der en ser bort i østveggen med alle klatrerutene opp mot toppen. Herfra ser klatringen opp til Storen nok så luftig og krevende ut. Vi ser også ryggen videre mot Vetle Skagastølstinden (2.340 moh), som ser veldig grei ut herfra.

Bratt og tidvis utsatt klyving ned fra Sentraltinden, som gjerne sikres. Nede på ryggen er det grei gange videre vestover, noe enkel klyving mot toppen av Vetle Skagastølstinden. Herfra kan en velge å bestige Storen eller å gå Skagastølsryggen ut. Vi fortsetter videre mot Storen.

For å komme ned i Mohns skar må vi først klyve et kort luftig parti ned fra toppen av Vetle Skagastølsind til rappellfestet som er fast på en hylle på sørryggen.

I Mohns skar står en foran siste klatreetappen på veien over Skagastølsryggen. Dette er ruten til den kjente førstebestigningen til Store Skagastølstind av Slingsby i 1876, der Emanuel Mohn ble stående igjen i skaret sammen med Knut Lykken og se på at Slingsby klatrer alene til topps. Nøyaktig hvor han klatret vites ikke helt sikkert, da en antar at han tok et veivalg lenger mot Slingsbybreen enn det som er normalveien i dag. Klatringen opp mot toppen er gradert til 2. I det en kommer opp til Slingsbys fortopp gjenstår bare en sjarmøretappe med traversering over til selve Storen (2.405 moh).

Fra Store Skagastølstind ender selve ryggtraversen og en følger normalruten ned til bandet og videre til Tindeklubbhytta og Turtagrø.

Styggedalsryggen er en eksponert ryggtravers som krever sikring over  deler av ryggen. Mesteparten av ryggens eksponerte partier kan sikres ved å gå på løpende forankring. Erfaring med klatring og sikring er derfor nødvendig dersom en skal gå turen på egenhand uten bruk av tindevegleder. Dersom en er ukjent på ryggen vil det fort kunne gå med tid til å finne de rette rutevalgene og en bør beregne mer tid enn normalt. Det er langt mindre folk som går over Styggedalsryggen enn over Skagastølsryggen, men på fine sommerdager møter en normalt mange på toppen av Storen og det kan korke seg ved rappellfestene på både Vetle- og Store Skagastølstind.

Å gå turen over to dager, med overnatting på ryggen, er en fantastisk opplevelse dersom værmeldingen tillater det. Det anbefales da å gjerne gå ut Skagastølsryggen.

Flere tindevegledere tilbyr føring over Styggedalsryggen. Det er en tung  og krevende tur, som også er svært lang.