Når en står ved Glitterheim og ser innover Veodalen er det fjellene rundt Styggehøbreen som skiller seg ut og særlig en topp lokker ekstra på en. Store Veotinden ser spiss og kvass ut herfra, men er forholdsvis enkel å bestige. En topptur til Store Veotinden kombineres med en tur på Styggehøbrean og gir fin utsikt over tindene rundt et spennende og flott brelandskap.

De fleste som har tatt turen inn til Glitterheim i den nordøstlige delen av Jotunheimen har Glittertinden som sitt store turmål eller vandrer hytte til hytte. Tar en seg en titt innover i Veodalen ser en et alpint landskap med breer omgitt av kvasse tinder.

Tinden som ser både høyest og kvassest ut fra hengebroen ved Glitterheim er Store Veotinden (2.241 moh). Den er formet som et kvast nebb som stikker mot himmelen og ser krevende ut å bestige. Synet bedrar - for Store Veotinden er hverken den høyeste Veotinden eller særlig krevende å bestige.

Navnet Store Veotinden er derfor noe missvisende siden Søre Veotinden (2.267 moh) faktisk er høyere. Kanskje kan det ha vært synet fra Glitterheim som har ført til forvekslingen. Toppen er heller ikke særlig krevende å bestige. Med en bretur over Styggehøbrean og litt forsiktig klyving i litt løs ur er en plutselig på toppen av Store Veotinden. Den noe lange anmarsjen inn til Styggehøbrean er nok det som gjør at få ferdes i området her. Anmarsjen er likevel verdt å ta, da en her nord i Memurutindmassivet finner en 2.000-metertopper på rekke og rad omgitt av flotte breer.

Store Veotinden sett fra skardet mellom Nørdre Styggehøbreatinden og Store Veotinden.

Fra Glitterheim ser en inn Veodalen mot Stygghøbreene og Store Veotinden.

På vei inn mot østre delen av Stygghøbreen. Nørdre Styggehøbreatinden, Søre- og Store Veotinden.

Store- og Søre Veotinden sett fra toppen av Leirhøe.

Store- og Søre Veotinden sett fra Veobreatinden.

Vi starter turen fra Glitterheim og krysser Veo over hengebroen like ved. Herfra følger vi stien mot Memurubu og Gjendesheim men tar etterhvert av slik at vi går rett på Styggehøe (1.883 moh). Fra Styggehøe er det flott utsikt inn mot Blåbrean og Surningssue. Vi følger ryggen fra Styggehøe inn til vestre brekanten av Styggehøbreen. En bretur over den østlige delen av breen er en flott bretur som anbefales, men siden vi kun er to i taulaget og da store deler av vestre brefallet er snødekt må vi ta noen forhåndsregler.

Like ved nordryggen til Nørdre Styggehøbreatinden møter vi brekanten. Her kan en velge å klyve Nørdre Styggehøbreatinden eller fortsette opp østre delen av Styggehøbreatinden til skardet mellom Nørdre Styggehøbreatinden og Store Veotinden. Den østlige delen av breen har betydelig mindre sprekker enn den vestre delen. Da også denne delen av breen er snødekt og vi vet at det er sprekker oppe ved skardet er det på med fult breutstyr her. Været vi har på turen er preget av sterk vind og det skyer til. Vi ønsker derfor å gå direkte på Store Veotinden i håp om å få noe utsikt.

Loddrette vegger preger Store Veotinden fra nord, men når vi kommer rundt skardet ser vi hvor enkel Store Veotind er å bestige. Her ser toppen langt fra så kvass ut som det vi så nede ved hengebroen ved Spiterstulen. Vi tar oss av breen og klyver enkelt opp mot toppen. Noe løs stein er det, så det gjelder å vise forsiktighet.

Fra toppen åpner utsikten seg inn mot Veobrean og alle tindene som omkanser denne. Leirhøe, Veobreahesten, Veobreatinden og Store- og Austre Memurutinden er noen av det vi ser.

I nord ser vi mot Ryggjehøe og Glittertinden. I vest ser vi alle toppene som omkranser Styggehøbrean. I sør ser vi rett inn i den bratte ryggen opp mot Søre Veotinden.

Det går fort ned breen fra skardet mellom Store Veotinden og Nørdre Styggehøbreatinden. Ofte ligger snøen lengre enn breen og disse snøfeltene er enklest å følge.

Returen velger vi å ta langs elven Veo. Det går nok så bratt ned det siste stykket mot Veodalen, men går greit å finne en grei vei å klyve ned. Returen langs Veo er spesiell og flott. Dette er et fargerikt elvedelta som blant annet frakter smeltevann og løsmateriale fra og rundt Veobreen. Rundt dalen er det grønt og frodig - ofte står rein og beiter her. Turen er langt mer lettgått enn uren over ryggen til Styggehøe. Stien går på nordsiden av Veo, men Veo kan være krevende å krysse ved stor vannføring. Å følge sørsiden av Veo til hengebroen ved Spiterstulen er derfor enkleste løsning, med mindre det tar seg gjøre å krysse Veo så nærme brekanten til Veobrean.

Utsikt fra Ryggjehøe mot Veobreen og Veotinder, Memurutinder og Styggehøbreatinder.

Toppvarden på Store Veotinden med Austre- og Store Memurutinden i bakgrunnen.

Klyving i ur opp til toppen av Store Veotinden. Nørdre Styggehøbreatinden bak.

Utsikt fra Store Veotinden mot Søre Veotinden, som ironisk nok er høyere enn Store Veotinden.

I Den Norske Turistforenings Aabog fra 1887 forteller ferieturisten Edvard A. Westermarck fra Helsinki om gjentatte forsøk på å bestige Store Veotinden for første gang. Westermarck var filosof og sosiolog og ble besatt av å bestige Store Veotinden etter at fjellfører Knut Vole fra Røisheim pekte på tinden og fortalte om at Carl Hall hadde planer om å gjøre førstebestigning av toppen.

"...ser du, den kvasse toppen der heter Veotinden og har aldri vært besteget. Hall tenkte å bestige den i sommer, men fikk ikke tid. Han skal komme tilbake neste år."

Westermarck tente så på ideen å komme Hall i forkjøpet.

"....vi skal komme Hall i forkjøpet og klyve opp på Veotinden! Vi skal på toppen bygge en skikkelig varde som viser lang nese til Hall når han kommer tilbake. Hurra, det er et mål å leve for!"

Første forsøket på bestige toppen var sammen med Knut Vole og Lars Sulheim fra Spiterstulen. Forsøket ble gjort fra Veobreen. De høye fjellveggene satte en stopper for deres forsøk og etter 12 timer på tur måtte de gi opp.

Knut Vole var en populær og opptatt fører, men da han fikk tid til å komme tilbake til Spiterstulen kontaktet han Westermarck og Sulheim for å gjøre et nytt forsøk. Denne gangen lykkes de ved å bestige toppen fra Styggehøbreen hvor de finner ut at bestigningen ikke er vanskeligere enn lett klyving. På toppen reiste de, 02.09.1886, en varde til ære for sin første bestigning av toppen.

Når en først har tatt turen inn til Styggehøbrean kan det lønne seg å raske med seg noen flere 2.000-meter topper i området dersom en er en samler av disse. Den enkleste toppen å ta med på veien er Nørdre Styggehøbreatinden (2.167 moh) som via nordryggen kan bestiges uten å måtte ta inn på breen. En må krysse breen et kort stykke for å starte klyvingen opp Store Veotinden. Tau bør benyttes, da det er sprekker i ytterste delen av skardet.

Ryggen videre til Søre Veotinden må klatres, men Søre Veotinden bestiges enkelt ved å krysse breen og ta inn på ryggen gjennom Styggehøbreaskardet. Igjen må tau benyttes, da det er breglepper her. Fra Styggehøbreaskardet kan en også bestige Sørvestre Styggehøbreatinden, men her må en klyve ut et luftig og eksponert parti med gode tak til både armer og bein.

Skal en videre til Søraustre Styggehøbreatinden er det mulig, men traversen ut hit krever sikringsutstyr for rappell. Søraustre Styggehøbreatinden er enkel å bestige fra nord, ved å ta seg over breen.

Nørdre Veotinden er en topp som må klyves for å nå toppen og har en hammer som krever et luftig opptak, eller må omgåes.

Samtlige av toppene rundt Styggehøebrean kan gjøres som en sammenhengende ryggtravers, men skal en følge ryggen hele veien krever det sikringsutyr for rappell eller klatring - avhengig av hvilken vei en går. Styggehøbrean rundt er en tur som tar litt tid, så det kan lønne seg å starte svært tidlig eller ha tatt seg inn til Styggehøbrean på forhånd.