Ryggtravers over Eggjenibba

Eggjenibba eller Eggenipa, som den også blir kalt, er et flott tur over en markant egg som ikke krever bruk av tau. Turen starter fra parkeringsplass på Egge og er godt merket. Turen til toppen av Eggjenibba kan gjøres som en topptur, eller en kan traversere hele ryggen forså å returnere på sti gjennom Øvredalen.

Fra parkeringsplassen på Egge starter stien, som er under utbedring og hvor det er i ferd med å legges sherpatrapper. Turen er altså godt tilrettelagt og blir derfor aldri krevende, selv om det mot toppen kan oppleves som luftig.

Enkelte steder i den øvre delen av eggen er det noen klyvepunkter der det tilrettelagt med kjetting på flere av disse. Klyvepunktene er aldri eksponerte.

Turen opp langs nordeggen er svært flott og en har en fantastisk utsikt nordover mot Bergheimsvatnet og Byrkjelo.

Innerst ved Adelsbreen, like under Nordre Trolltind, er det Store Trolltind og den utrolige nordøstryggen som fanger ens oppmerksomhet. Nordøstryggen ser nok så vill og uoverkommelig ut på avstand, men er klatring gradert til 4+ over 7 luftige taulengder.

Det siste bratte partiet fra ryggen like under Nordre Trolltind klyves opp mot toppen. Klyvingen er forlholdsvis enkel og enkleste rute fremstår veldig tydelig, men det kan oppleves luftig ned mot Romsdalen i øst.

Fra toppen av Nordre Trolltind er en helt rå utsikt. Det går stupbratt ned mot Romsdalen i sør og en har en vill utsikt rett inn i den 1000 meter loddrette Trollveggen. Langs ryggen ser vi topper, spir og pinakler som samlet utgjør Trolltindpinaklene. De har alle egne navn, som Trollspiret, Trollkjerringa, Brudgommen, Ugla og mange flere i «brudefølget» av karakteristiske formasjoner. Det er en helt vanvittig utsikt innover Romsdalen og på motsatt side av dalen kan en betrakte flere av Romsdalens stortopper, som Romsdalshornet og Venjetindene. Eggen videre opp til Nordre Trolltind ser kvass og luftig ut.

Trollveggen er også et mektig skue fra bunnen ved Romsdalsvegen. Herfra ser Norde Trolltinden ut som et kvasst og flott fjell. I Trollveggen har det foregått mye vågal klatring som har skapt klatrehistorie. Store Trolltind ble klatret fra bunnen av Romsdalen for første gang i 1931 opp «Fiva-ruta» av fettrene Arne Randers Heen og Eirik Heen 16. august. Dette er den dag i dag en av de lengste rutene som har blitt klatret i Norge. Eirik Heen beskriver turen i Norsk Fjellsport 1933, utgitt av Norsk Tindeklubb.

Selve Trollveggen ble for første gang klatret i 1965 i det som for publikum kunne fremstå som et kappløp mellom et norsk- og et engelsk klatrelag. «Norske ruta» ble klatret av Leif Norman Pettersen, Jon Teigland, Ole Daniel Enersen og Odd Eliassen – og de ble de første til å nå Trollryggen opp Trollveggen.

Ralf Höibakk og Arne Randers Heen besteg Trollryggen fra Romsdalen 7 år tidligere i 1958 via østpillaren.

I motsatt retning har Trollveggen både blitt hoppet fra og kjørt ned på ski. Trolltindmassivet er stedet for de ekstreme prestasjonene.

Den danske klatreren Carl Hall kom for første gang til Norge for å klatre i 1880. Hans første tur skulle bli en bestigning av Nordre Trolltind 22. august. Han besteg Nordre Trolltind først og fremst for å kunne beskue Romsdalshornet fra vest – en topp han senere skulle bestige etter hele 6 forsøk, men da som andrebestiger. I ettertid skulle Hall bli en pioner innen fjellsporten med hele 48 førstebestigninger i Norge, hvorav majoriteten av disse forgikk i Jotunheimen og Romsdalen. Dette står som en rekord i antall førstebestigninger i norsk fjellsporthistorie.

Carl Hall var ikke første bestiger av Nordre Trolltinden. I 1870 gikk Wilfred Bromley-Davenport og Jon Venge opp sammeruten som beskrevet her.

Nordre Trolltind er en enkel tur, men innehar noe klyving i terreng som kan oppleves som luftig i det siste partiet mot toppen. Turen kan kombineres med andre omliggende topper rundt Adelsbreen. Det er normalt ikke nødvendig med noen form for sikring.

Store Trollbind kan bestiges enten ved å klatre nordøseggen fra skaret mellom Nordre- og Store Trolltind. Det er også mulig å ta seg opp en snødekket renne i nordveggen fra Adelsbreen, kalt Lavskar. Her er det normalt anbefalt bruk av klatreøkser og stegjern.