Memurutindtraversen

Memurutindmassivet avgrenses av Visdalen og Urdadalen i vest og Russvatnet i øst. Her finner vi lange og alpine fjellrygger omgitt av det som er noen av Jotunheimen’s største breer. Ryggtraversene er flotte og spennende turer, hvorav ryggtraversen over Memurutindene er en av disse. Memurutindtraversen kan gåes i flere varianter avhengig av fra hvor en velger å starte turen, hvor langt en ønsker å gå eller om en ønsker å dele opp turen.

Vi starter turen fra Memurudalen – et mektig dalføre med Memurubreene på vestsiden og massivets høyeste fjell Surtningssue i øst. Den første utfordringen en møter på er kryssingen av elven Muru. Her kan vannføringen være relativt kraftig og en må regne med å måtte gå med vann over knærne og derfor bli våt på beina. Strategien er ofte av med bukse, såler og sokker, for så å finne et passende sted å krysse. Jo lenger oppe en krysser, jo mer deler elven seg i elver med mindre vannføring. Vel over elven tar vi oss opp gjennom steinuren i retning Austre Memurubrean.

Fra brekanten av Austre Memurubrean tar vi oss videre opp sør over til vi kommer inn på ryggen av de Vestre Memurutindene. De største utfordringene så langt er ur som tidvis er løs. På den første av de Vestre Memurutindene (V6), 2.049 moh, er det flott utsikt særlig ned mot Memurudalen og mot Gjendealpene.

Nå begynner selve traversen av alle de Vestre Memurutindene og det er bare å følge ryggen. Den største utfordringen kommer opp til V5 (2.140 moh), som må klyves. Her er det også nok så løst, så greit å utvise forsiktighet. En kan alternativt unngå flyvingen opp til V5 ved å ta avstikker over den lille breen til en topp Nord for V5 (2.090 moh). Herfra går en uproblematisk opp til V5.

Videre fra V5 er det lettgått over V4 (2.230 moh) i retning V3 (2.243 moh). Ryggen opp til V3 er kvass og en morsom travers med gode tak. Fra toppen av V3 er det fin utsikt over Vestre Memurubrean og Hellstugutindene.

Fra V3 kommer første rappell ned i skaret mellom V3 og V2 (2.238 moh). Traversen videre er lettgått, men fremdeles mye løs ur, særlig ned fra V1 (2.280 moh). Herfra har en også flott utsikt mot Galdhøpiggmassivet.

Vi runder videre opp mot Store Memurutindene, men gjør først en avstikker til toppen Nord for Store Memurutinden (2.264 moh). Herfra er det fin utsikt over den mest spennende delen av hele Memurutindtraversen, som går over de Store Memurutindene.

Store Memerutindene utgjør en ryggtravers med 3 topper, hvorav vi først bestiger Vesttoppen (2.365 moh). Denne toppen bestiges uten vanskeligheter. Herfra smalner det til og en har en morsom ryggtravers fremfor en som består av kvasse egger, hemmere som må forseres, sva og flere luftige punkt.

Ryggen mot Midttoppen (2.364 moh) er tidvis kvass og luftig, da det stuper nok så bratt ned mot Veobrean i nord. Flere av de kvasse partiene kan omgås ved å holde mot sør. Enkelte svapartier forseres og her har en stor glede av tørt fjell.

Mellom Midtre- og Østtoppen (2.367 moh) fortsetter ryggen med luftige punkt. En vil også møte på en hammer, som omgås mot sør. I omgåelsen møter en et svaparti for forseres ved å holde i sprekker inn mot fjellveggen en forserer.

Traversen over Store Memurutindene er den morsomste delen av Memurutindtraversen, der en møter på ulike utfordringer. Svært fjellvante vil gjøre traversen uten sikring, mens andre gjerne ønsker å sikre de mest luftige partiene og svapartiene – særlig om det er vått fjell. Fra Østtoppen klyver en ned mot Memuruskaret. Her kan en også rappelere de bratteste partiene. Ryggen ned mot Memuruskaret består av ur som tidvis er svært løs.

I Memuruskaret kan de være lurt å se etter påfyllingsmuligheter for vann, da det på toppene og langs ryggene pleier å være lite muligheter for å etterfylle. Nå gjenstår siste del av selve Memurutindtraversen, som går over Austre Memurutinden (2.301 moh). Fra Memuruskaret ser toppen bratt og krevende ut. En starter med å gå på vestryggen før en holder av mot nordsiden av ryggen. Her er det hyllesystemer som en følger, men her er det tidvis svært løst. Like under toppen kommer en over i mer fast fjell og en klyver opp et parti som er luftig, men med gode tak.

Fra toppen av Austre Memurutinden kan en enten klyve ned nordøstryggen eller sørøstryggen. Skal en fortsette traversen mot Surtningssue, vil nordøstryggen være et naturlig valg. Også her er det tidvis svært løst og en møter på noen korte, bratte partier som eventuelt kan rappeleres.

Etter å ha traversert Memurutindtraversen er det enkelt å traversere videre mot Surtningssue over Søre Veotinden og Blåbreahøene før en returnerer tilbake til utgangspunktet i Memurudalen. Gjennom Styggehøbreaskardet kan en ta seg videre mot Glitterheim eller over Memurubrean til Spiterstulen.

Memurutindtraversen er en lang tur, som tidvis er eksponert og går i løs ur i de indre delene av Jotunheimen. Det er derfor også mangel på telefondekning over deler av turen.

Memurutindene var noen av de siste av våre høyeste 2.000-meter topper som ble besteget og Austre Memurutinden ble besteget så sent som i 1939. Rolv Ødegård skriver i Den Norske Turistforenings årbok for 1940 artikkelen «Aust-Jotunheimstindene – De ukjente» der han beskriver den første bestigningen av Austre Memurutinden.