I den nordlige delen av Memurutindmassivet finner vi Spiterhøe (2.077 moh) og Leirhøe (2.330 moh). Leirhøe er med sine over 2.300 m en av landets høyeste topper og har en flott utsikt over store deler av Jotunheimen. Vinterstid er Spiterhøe og Leirhøe utmerkede fjell for toppturer på ski. Fra Heimresætre i Visdalen legger vi ut på en topptur som går over fire 2.000-meter topper og har masse flott skikjøring.

Skituren vår starter fra Heimresætre i Visdalen. Herfra skal vi legge ut på en lang dagstur som først tar oss opp over Skauthøe til Spiterhøe (2.033 moh), før vi tar oss videre til toppen av Leirhøe (2.330 moh). Det vil bli mange høydemeter, en hel del kilometer og ikke minst masse flott nedkjøring på ski.

De fleste som starter turen sin fra Heimresætre har Glittertinden som turmål. Vi følger ruten mot Glittertinden det første stykket, først gjennom skogen, så opp en litt brattere stigning like over tregrensa. Vi holder mot høyre og passer på å krysse Skauta før juvet gjør det krevende. Herfra setter vi strake kursen mot Skauthøes nordrygg. Hele rundturen vår går utenfor skredterreng. Unntaket er mellom 1.550 - 1650 moh, hvor det er enkelte heng brattere en 30 grader og utløpssoner som en skal være oppmerksom på.

En kan velge å gå over Skauthøe, eller runde Skauthøe mot vest. Velger en å gå over vil en få hundre høydemeter med skikjøring før en igjen tar fatt på stigningen mot Spiterhøe. En kommer først til Spiterhøes nordøst punkt på 2.009 moh. Her er det 6oo meter med slak stigning opp til selve hovedtoppen på 2.033 moh.

Fra Spiterhøe får vi flott utsikt inn i den indre delen av Visdalen mot Leirvassbu og alle toppene rundt. Særlig Kyrkja og Tverrbytthornet skiller seg ut med sin kvasse og alpine karakter. Under hele turen så langt har vi hatt flott utsikt inn i Galdhøpiggmassivet med Svellnosbrean, Galdhøpiggen og alle de andre toppene som omringer breen. Tverråtindene og Styggehøe fremstår som særlig flotte fra Spiterhøe. Retter vi blikket sør over ser vi hovedmålet vårt og den lange flanken opp til toppen av Leirhøe. Men først skal vi stå noen høydemeter på ski igjen.

På topptur til Leirhøe med utsikt inn i Visdalen.

På vei over Skauthøe mot Spiterhøe. Glittertinden i bakgrunnen.

Toppen av Spiterhøe med Styggehøe bak.

Styggehøe sett fra Leirhøe.

Leirhøe sett fra Spiterhøe. Veotindene i bakgrunnen.

Utsikt fra Leirhøe inn mot Svellnosbrean og Galdhøpiggen.

God snø gjør at vi får vel hundre høydemeter med flott skikjøring ned i skaret mellom Spiterhøe og Leirhøe. Dersom en legger ut på turen fra Spiterstulen er det normalt her en kommer opp fra Visdalen. Herfra er det igjen på med fellene for å ta fatt på den siste stigningen opp mot toppen av Leirhøe, som utgjør over 400 nye høydemeter. På veien kan en legge turen innom Leirhøes nord-topp, et punkt på 2.077 moh.

Det flater ut i det vi kommer opp på selve topplatået der varden står. Mot øst har Leirhø flere hundre meter høye stup ned mot Veobrean og Veobreahesten (2.080 moh). Her er det normalt store overhengende skavler som en skal være oppmerksom på.

Vi står nå på en av landets høyeste topper, med en høyde over 2.300 moh og har et svært vidt skue over det meste av Jotunheimens høyeste tinder. Mot sørvest ser vi ned på Veobrean og bort mot Veotindene som ser flotte og alpine ut fra vår synsvinkel.

Leirhøe sin sørside går bratt ned mot Veoskardet. Her er det mulig å ta seg inn på Veobrean eller fortsette på ryggen videre sør over mot Store Memurutinden. Fra Leirhøe ser en bort på den kvasse Memurutindtraversen som strekker seg østover fra Store Memurutinden.

Den flate toppen som Leirhøe er gjør at den nærliggende utsikten begrenser seg. Tar en seg noe nedover mot sør får en fin utsikt også mot Hellstugubreen og Hellstugutindtraversen.

Vi har brukt 7 timer til toppen av Lerihøe. Nå gjenstår en lang og fin nedkjøring på ski. Vi legger fellene i sekken for godt for denne turen, da vi velger en retur som ikke krever ny oppstigning. Leirhøes nordflanken byr på fantastisk forhold og skikjøring denne dagen. Hele 800 høydemeter med nesten sammenhengende skikjøring får en ned til Leirtjønne og Skautflye.

Hellstugutindene sett fra Leirhøe.

Store- og Søre Veotinden sett fra Leirhøe.

Store Memurutinden og nordryggen som strekker seg fra Veoskardet.

Leirhøe har sin vakreste side sett fra øst, med bratte stup ned mot Veobrean og Veobreahesten.

Kyrkja og Tverrbytthornet sett fra Leirhøe.

Fra toppen av Leirhøe har en utsikt ned mot Veobrean og Veotindene.

På Skautflye får en et blikk inn i Leirhøe sin mest alpine side, med de høye stupene, Veobrean og Veobreahesten. På Skautflye er det slutt på nedkjøringen for en stund. Her kommer vi inn på den kvistede ruten mellom Spiterstulen og Glitterheim. Vi må stake oss vel 2 kilometer langs scootersporene langs den kvistede løypen før vi igjen får svak helling og igjen kan nyte skikjøring. Denne gangen tar vi en trase nord for gjeldet Skauta og kommer inn på nedkjøringen fra Glittertinden. Turen avsluttes med morsom skogskjøring før en igjen er nede på Heimresætre.

Rundturen over Spiterhøe og Leirhøe er en lang dagstur på 26 km og 1.750 høydemeter, men det er fult mulig å dele opp turen for å gå toppene hver for seg. En kan gå direkte fra Himresætre til Leirhøe ved å utelate Skauthøe og Spiterhøe og følge samme vei som vår nedkjøring opp til toppen.

En antar at Johan Nicolay Hertzberg, som i forbindelse med den geografiske oppmålingen av Jotunheimen, bygget den første varden på toppen av Leirhøe. Norges Geografiske Oppmåling tok fatt på arbeidet med å gjøre detaljerte oppmålinger av landet i 1862. Oppmålinene skulle danne grunnlaget for mer detaljerte kart med blant annet nøyaktige høydekurver. I 1871 var oppmålingene kommet til Jotunheimen og det var Hertzberg som foretok arbeidet i området rundt Galdhøpiggen. Han gjorde seg ferdig med det nøysommelige arbeidet rundt Galdhøpiggen i 1873, der blant annet Leirhøe inngikk.

I den Norske Turistforenings Aarbok for 1874 gir han en beskrivelse av arbeidet og han blir her erklært for å være førstebestiger av mange topper i Jotunheimen, der Leirhøe er en av disse.