I den vestligste delen av Jotunheimen, Hurrungane, finner vi landets mest alpine høyfjellterreng og flere av landets høyeste topper. Hele fjellmassivet består av sammenhengende fjellrygger, som er nok så kvasse og en hel del av dem krever klatring. Her er en oversikt over ryggtraversene i Hurrungane. Flere av traversene er svært krevende da de er lange, ikke kan avbrytes og krever sikring, samt gode værforhold. Dette er ryggtraversene i Hurrungane som bør tinderangles.
Skagestølsryggen
61°27′40″N 07°52′17″Ø – 2.405 moh
Skagastølryggen er en svært eksponert og luftig rygg mellom Nordre- og Store Skagestølstinden. Dette er selve kremen av turer i Hurrungane og kanskje den mest spektakulære ryggtraversen i hele Norge. Ryggen leder opp til toppen av Hurrunganes høyeste fjell, Storen (2.406 moh). Ryggen har flere eksponerte partier som må klatres, men klatringen er ikke alt for teknisk krevende. Turen over Skagastølsryggen er en populær tur med fører for dem som selv ikke er klatrere. Turen er lang, krevende og betinger godt vær, da traversen ikke kan avbrytes underveis.
Soleibotntindtraversen
61°26′50″N 07°47′11″Ø – 2.083 moh
Soleibotntindtraversen er en av de snillere traversene i den vestlige delen av Hurrungane og følger ryggen fra Lauvanostind over Nørdre Soleibotntind til toppen av Store Soleibotntind. Den fulle traversen fortsetter ut til Søre Soleibotntind. Det er en luftig og eksponert ryggtravers med hovedsakelig klyving og noe klatring.
Dyrhaugsryggen
61°27′34″N 07°49′48″Ø – 2.150 moh
Dyrhaugsryggen ligger i Norges mest alpine fjellområde. Turen over ryggtraversen starter gjerne ved Hytta på bandet og Søre Dyrhaugstinden må klatres, en rute som har blitt en klatre-klassiker. Veien videre innebærer mye bratt og luftig klyving mellom Søre- og Store Dyrhaugstinden. Deler av traversen er også fin å gå i forbindelse med topptur på ski vinterstid opp Dyrhaugsryggen fra Turtagrø til Nørdre Dyrhaugstinden. Herfra kan en greit gå videre til Store Dyrhaugtind ved gode snøforhold. Ryggens beliggenhet nok så midt i Hurrungane gjør at en får en fantastisk utsikt.
Styggedalsryggen
61°27′52″N 07°54′06″Ø – 2.387 moh
Styggedalsryggen er en av de mer krevende traversene i Hurrungane og utgjør en østlig rygg ut fra Skagastølstindmassivet. Det er vanligst å gå turen fra øst mot vest og en avsluttes gjerne med bestigning av Storen. Anmarsjen er noe lang fra Turtagrø, så Skogadalsbøen kan være et greit alternativ. Fra toppen av Gjertvasstind går turen over Store Styggedalstind, Sentraltinden og Vetle Skagastølstind. Traversen innebærer klatring. Et alternativ til å bestige Storen er å fortsette over Skagastølsryggen nordover fra Vetle Skagastølstind.
Maradalsryggen
61°32′39″N 08°25′40″Ø – 2.348 moh
Kanskje den mest krevende ryggtraversen i Hurrungane. Ryggen strekker seg sørøstover fra Sentraltinden langs med Maradalen og Midtmaradalen. Anmarsjen er lang og rygger er av de mist gåtte i dette massivet. Her er mye løs ur og masse klatring. Traversen går over Mannen, Kjerringa, Jernskardtinden, Maradalstindane før en kommer opp på Sentraltinden. Her kan en avslutte med en tur opp til Storen eller traversere videre ut Skagestølsryggen. Dette er kanskje den siste traversen en tar i Hurrungane etter å ha fullført de andre.
Midtmaradalsryggen
61°26′31″N 07°52′19″Ø – 2.056 moh
Midtmaradalsryggen utgjør en tinderekke mellom Midtmaradalen og Stølsmaradalen, i den sørlige delen av Hurrungane. Det er lang anmarsj til traversen og turen er lang og krevende. Mange velger å starte turen fra Vetti gard eller den ubetjente hytten Stølsmaradalen. Ryggen har flere luftige klyvepunkt, som grenser til klatring. Fra Lovskar kan en ta seg ned på Midtmaradalsbreen. Store Midtmaradalstinden har særlig flott utsikt inn i Storen sin sørlige side, Slingsbybreen og Sentraltinden – de høyeste tindene i Hurrungane.
Austanbottstindtraversen
61°25′54″N 07°47′43″Ø – 2.204 moh
Austanbottstindtraversen er en av de store klassikerne i Hurrungane og en tur som er mer krevende enn å bestige Store Austanbottstind alene, da traversen krever klatring. Traversen gåes normalt med start opp sørryggen til Søre Austanbottstinden. Det er langs sørryggen opp mot Søre Austanbottstind at den mest krevende delen er, da blant annet en pinakkel på klatres, samt et svaparti. Videre lett klatring opp mot toppen av Store Austanbottstind. Normalveien over vestryggen følges ned igjen.
HURRUNGANE
Jotunheimen er faktisk det fjellområdet i Norge med flest breer og mange av fjellområdets stortopper er omringet av breer. Breene her er likevel langt nede på listen over landets største, men er likevel flotte og det finnes mange fine brefall i Jotunheimen, spesielt rundt Smørstabbtindene, Memurutindene og i Galdhøpiggmassivet. Selv om breene er små og de fleste av dem er snille, har flere av breene i Jotunheimen voldsomme og flotte brefall med store sprekkområder.
